Háskóli ÍslandsUniversity of IcelandGísli MagnússonSigurðardóttir, Sigrún Alba2026-01-122026-01-122026-01-08978-9935-569-02-8https://hdl.handle.net/20.500.11815/8001Doktorsritgerðin fjallar um jarðnesk tengsl, samsveiflu (þ. Räsonanz), trámaúrvinnslu og hugmyndir um annars konar lifnaðarhætti í dönskum samtímabókmenntum og samtímamyndlist. Kenning mín er að loftslagsbreytingar, og þær loftslagshamfarir sem nú eiga sér stað, hafi orsakað trámatískt rof í ríkjandi hugmyndaheimi og því þekkingarrými (fr. épistémè) sem við búum við í dag. Með hugtakinu þekkingarrými, sem sótt er til franska heimspekingsins Michel Foucault, er átt við möguleika og takmarkanir hugsunarinnar hverju sinni. Í ritgerðinni eru færð rök fyrir því að sú breyting á hugarfari sem hið trámatíska rof hefur orsakað endurspeglist á markverðan hátt í dönskum samtímabókmenntum og samtímalist. Í stað þess að líta til verka sem á augljósan hátt vilja vekja til umhugsunar um loftslagsbreytingar og hafa áhrif á hegðun fólks er sjónum beint að verkum sem bregðast við ástandinu á hljóðlegan og ljóðrænan hátt sem ég skilgreini sem ljóðrænar frásagnir. Hugtakið um ljóðrænar frásagnir hef ég þróað á grunni fræðitexta og kenninga sem sóttar eru til fyrirbærafræðinganna Hartmut Rosa og Gaston Bachelard, sem og frásagnakenninga Walters Benjamin. Ég nota hugtakið til að sýna fram á hvernig hægt er að vinna markvisst með vitund um jarðnesk tengsl og samsveiflu í listum og bókmenntum, og hvernig ljóðrænar frásagnir geti gagnast okkur við að bæði skynja og skilja heiminn, vinna úr trámatískum upplifunum, hugsa út frá öðrum forsendum en þeim sem við höfum tekið í arf, efla sköpunarkraft og sjá fyrir okkur aðra mögulega lifnaðarhætti. Í þessu samhengi fjalla ég um og greini verk eftir listamennina Astrid Kruse Jensen, Trine Søndergaard, Mathias Svold og Ulrik Hasemann, sem öll vinna með ljósmyndun í verkum sínum, ásamt Rune Bosse sem vinnur einkum með innsetningar og skúlptúra. Flest verkin sem ég tek til umfjöllunar eru frá tímabilinu 2017-2024. Ljóðrænar frásagnir leika einnig hlutverk þegar kemur að greiningu minni á því hvernig danskir listamenn og rithöfundar hafa unnið úr því tráma sem loftslagsbreytingar hafa skapað. Í þessu samhengi skoða ég ítarlega verk eftir rithöfundana Solvej Balle og Theis Ørntoft, en fjalla einnig um Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage eftir Naju Marie Aidt og ljósmyndaverkið The Evening Before eftir Astrid Kruse Jensen til að útskýra þátt frásagnarinnar í trámatískri úrvinnslu. Ég færi rök fyrir því að verk Theis Ørntoft, ljóðasafnið Digte 2014 (2014) og skáldsögurnar Solar (2018) og Jordisk (2023), megi lesa sem samhangandi trámaúrvinnslu á því ástandi sem loftlagshamfarir og umhverfiskrísa hafa skapað, og sýni jafnframt fram á hvernig Ørntoft nýtir sér ýmsar kenningar um jarðnesk tengsl og annarskonar lifnaðarhætti í Jordisk um leið og hann varpar nýju ljósi á þær kenningar sem hann vinnur með. Í því samhengi er lögð sérstök áhersla á úrvinnslu hans á kenningum Donnu Haraway. Ég færi einnig rök fyrir því að lesa megi skáldsögu Solvej Balle, Om udregning af rumfang IV (2020-2023), sem uppbyggilega úrvinnslu á því trámatíska ástandi sem við búum við í dag, og sem tilraun til að ímynda sér líf í annars konar þekkingarrými. Eins og Balle sýnir fram á getur verið gagnlegt að hverfa frá línulegri hugsun um tímann, þar sem litið er á hvert skref sem framfaraskref, og skapa sér þess í stað rými til að hugsa hvernig við getum aðlagast nýjum heimkynnum og lifað í betri sátt við Jörðina. Við slíkar aðstæður skapast nýjar forsendur fyrir annars konar lifnaðarháttum þar sem markmiðið verður að viðhalda lífi, bæði sínu eigin og annarra, rækta tengsl, sýna umhyggju, safna frásögnum og vera til staðar í þeim tíma sem við óhjákvæmilega erum hluti af. Gagnrýni Walters Benjamin og Ursulu Le Guin á sögu sigurvegaranna, sem og gagnrýni þeirra á línulega framfarasögu, leikur stórt hlutverk í greiningu minni á skáldsögu Balle. Helsta niðurstaða ritgerðarinnar er sú að í Danmörku, þar sem náttúran er einstaklega viðkvæm og berskjölduð fyrir áhrifum loftslagsbreytinga, megi greina trámatísk viðbrögð við loftslagsbreytingum í bæði samtímabókmenntum og samtímalist. Í gegnum umfjöllun og greiningu á verkum eftir danska listamenn og rithöfunda er sýnt fram á hvernig uppbyggileg trámaúrvinnsla, sem meðal annars á sér stað í gegnum ljóðrænar frásagnir, getur átt virkan þátt í móta gagnrýnið viðhorf til mannmiðaðs hugsunarháttar og skapa möguleika til að endurhugsa jarðnesk tengsl og sjá fyrir sér annars konar lifnaðarhætti en við búum við í dag. Fyrir utan sálgreininguna og fyrirbærafræðina eru það einkum textar um jarðnesk tengsl eftir Bruno Latour, Donnu Haraway og Emanuele Coccia sem móta þann fræðilega og kenningalega grunn sem ritgerðin byggir á, auk skrifa Walters Benjamin um díalektískar myndir og frásagnir, hugtök Michels Foucault um þekkingarrými og heterótópíur, og hugtak Hartmuts Rosa um samsveiflu. Þar fyrir utan hafa textar eftir heimspekingana Jacques Derrida og Paul Ricoeur haft mikil áhrif á túlkun mína á kenningum sálgreiningarinnar um trámaúrvinnslu og þá sérstaklega um þátt frásagnarinnar í úrvinnslu trámatískra minninga.The dissertation explores earthly relations, resonance, trauma processing and ideas about alternative ways of living in contemporary Danish literature and art. My claim is that climate change and climate catastrophe have caused a traumatic rupture in our episteme. The term episteme, borrowed from the French philosopher Michel Foucault, refers to the possibilities and limitations of thought at any given time. The traumatic rupture has opened an escape route into a new episteme, which involves a constructive critique of our modern society’s emphasis on production, efficiency and acceleration. The dissertation argues that this different way of thinking, caused by the traumatic rupture, is reflected in a significant way in contemporary Danish literature and art. In this context, it is not necessarily the most explicitly climate-conscious works that has the greatest effect in opening for a new episteme. If the message becomes too obvious or aggressive, it can leave the recipient feeling powerless. I have therefore chosen to focus on works that can influence our earthly relations in a more quiet and poetic way, which I describe with the term poetic storytelling. I have developed the concept of poetic storytelling on the basis of texts by phenomenologists Hartmut Rosa and Gaston Bachelard as well as Walter Benjamin’s theories on storytelling. With this concept, I illustrate how poetic storytelling can be used to strengthening awareness about earthly relations by creative process. At the same time, I explain how poetic storytelling can contribute to trauma processing, and to envisioning alternative ways of living, where values such as community, care, relationships and resonance play a crucial role. In the dissertation, photographic works by Astrid Kruse Jensen, Trine Søndergaard, Mathias Svold and Ulrik Hasemann are analysed from this perspective, as well as installations and sculptures by Rune Bosse. Most of the artworks I analyse were created in the period from 2017-2024. Psychoanalytic theory of traumatic processing also plays a fundamental role in my analysis. I explore how both art and literature can be used as a method for processing the contemporary climate and ecological crisis in a constructive way. In this regard, I place particular emphasis on works by the authors Solvej Balle and Theis Ørntoft, as well as analysing works by author Naja Marie Aidt and artist Astrid Kruse Jensen to explain the role of storytelling in the working-through of a trauma. I argue that Ørntoft's writing from Digte 2014 (2014), to Solar (2018) and Jordisk (2023) can be seen as a coherent trauma-processing of the climate and eco-crisis. I also explain how Ørntoft uses different theories, but especially from Donna Haraway, about earthly relations and alternative ways of living, as inspiration for his novel Jordisk - and at the same time how this novel shed an inspiring light on the theories. Solvej Balle’s Om udregning af rumfang (On the Calculation of Volume) IV (2020-2023) is also read and analysed in the light of trauma theory, as well as being interpreted as an experiment in how we can imagine alternative ways of living in another episteme. As Balle shows, it can be beneficial to move away from a linear way of thinking about time, where each step is perceived as progress, and to give ourselves time to dwell in time. Even though the relativity of time, and human sense of time, are a fundamental element of the novel, it is also about cohabitation, earthly relations, and about the possibilities that can arise if we were given the chance to rethink how we are living. The novel can therefore be read as a critique of our capitalist society, and a story about how we can live in a better coexistence on Earth, by nurturing relationships, showing care, collecting stories and being present in the time we find ourselves in. Walter Benjamin’s and Ursula Le Guin’s critiques of the story of the hero’s journey and of the linear history of progress play a crucial role in my analysis of Balle’s novel. The dissertation’s argument is that in Denmark, where nature is particularly fragile vulnerable, traumatic reactions to the climate and ecological crisis can be perceived in both contemporary literature and contemporary art. Through an analysis of works by Danish artists and writers, it is demonstrated how constructive trauma processing can, through poetic storytelling, help to create a critical attitude towards anthropocentric thinking and pave the way for ideas about alternative ways of living together in earthly relations. Alongside psychoanalysis and phenomenology, the theoretical foundation of the dissertation is grounded in Bruno Latour, Donna Haraway and Emanuele Coccia’s writings on earthly relations, Walter Benjamin’s conceptions of dialectical images and storytelling, Michel Foucault’s concepts of episteme and heterotopias and Hartmut Rosa’s concept of resonance. In addition, Paul Ricoeur’s writings on memory and texts by Jacques Derrida, play a crucial role in my interpretation of trauma theory.Afhandlingen undersøger jordiske relationer, resonans, traumatisk bearbejdelse og forestillinger om alternative levemåder i dansk samtidslitteratur og samtidskunst. Min tese er, at klimaforandringer og klimakatastrofer, har skabt et traumatisk brud i vores tankeverden eller episteme. Med episteme henviser jeg til Michel Foucaults definition af begrebet, som han brugte til at beskrive tankernes, og derved sprogets, begrænsninger og muligheder i et givet tidsrum. Det nye episteme indebærer en kritik af det moderne hastighedssamfund og fremskridtstænkning, og inviterer til refleksion over andre måder at leve sammen på i det jordiske, som igen bliver afspejlet på en betydelig måde i både dansk samtidslitteratur og samtidskunst. Det er imidlertid ikke altid den mest åbenlyse klima- eller økokunst, der har størst gennemslagskraft; hvis budskabet formidles for direkte eller aggressivt, kan det snarere fremkalde træthed eller afmagt. Jeg har derfor valgt at fokusere på værker, som kan påvirke vores jordiske relationer uden store overskrifter eller en tydelig kobling til klimakampen. Disse værker betegner jeg som poetiske fortællinger. Begrebet poetiske fortællinger har jeg udviklet med inspiration fra Hartmut Rosa og Gaston Bachelards fænomenologi samt Walter Benjamins fortællerteori. Med dette begreb viser jeg, hvordan kunst kan aktivere menneskets skaberkraft og åbne for nye præmisser for tænkning. Jeg har udviklet begrebet for at vise, hvordan det er muligt at arbejde målbevidst med at styrke resonanserfaringer og jordiske relationer gennem kreative proces. Samtidig forklarer jeg hvordan poetiske fortællinger kan bidrage til traumabearbejdelse og til at skabe fortællinger om alternative levemåder, hvor værdier som fællesskaber, omsorg, relationer og resonansforhold spiller en afgørende rolle. I denne sammenhæng analyserer jeg fotografiske værker af Astrid Kruse Jensen, Trine Søndergaard, Mathias Svold og Ulrik Hasemann, og værker af Rune Bosse som arbejder med installationer og skulpturer. Værkerne er hovedsageligt skabt i perioden 2017–2024. I afhandlingen danner psykoanalysens teori om traumatisk bearbejdelse også et fundament for min analyse, hvor jeg undersøger hvordan både kunst og litteratur kan bruges som metode til at bearbejde samtidens klima- og økokrise på en konstruktiv måde. I dette henseende lægger jeg særlig og detaljeret vægt på værker af forfatterne Solvej Balle og Theis Ørntoft, og analyser også Naja Marie Aidts Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage og Astrid Kruse Jensens The Evening Before for at beskrive fortællingens rolle i traumabearbejdelsen. Jeg argumenterer for, at Ørntofts forfatterskab fra Digte 2014 (2014), til Solar (2018) og Jordisk (2023), kan opfattes som en sammenhængende traumebearbejdelse af klima- og økokrisen, samtidig med at hans roman Jordisk, ikke blot henter inspiration i teorier om jordiske relationer og alternative levemåder, men også kaster et interessant perspektiv på disse teorier. I denne sammenhæng sætter jeg særlig fokus på hvordan han arbejder med Donna Haraways teorier i sin roman. Jeg argumenterer også for at Solvej Balles Om udregning af rumfang I-V (2020-2023) kan læses som en bearbejdelse af vores traumatiske tider og som et forsøg på at forestille sig et liv i et alternativt episteme. Selvom tiden, dens relativitet og vores tidsfornemmelse er et grundlæggende element i romanen, så handler den også om menneskets relationer i det jordiske, og om de muligheder der kan opstå hvis vi ville få chancen til at gentænke vores forhold til Jorden. Romanen kan derfor læses som en kritik af vores kapitalistiske samfund, og en fortælling om hvordan vi kan leve i et bedre samliv på Jorden, ved at pleje relationer, vise omsorg, samle på fortællinger og være til stede i den tid, vi befinder os i. Walter Benjamins og Ursula Le Guins kritik af heltefortællingen og den lineære fremskridtshistorie spiller en afgørende rolle i forhold til min analyse af Balles roman. Afhandlingens argument er, at man i Danmark, hvor naturen er særlig sårbar, kan iagttage traumatiske reaktioner på klima- og økokrisen i både samtidslitteratur og samtidskunst. Gennem en analyse af værker af danske kunstnere og forfattere påvises det, hvordan konstruktiv traumebearbejdelse – blandt andet via poetiske fortællinger – kan bidrage til at skabe en kritisk holdning til den antropocentriske tankegang og åbne for forestillinger om alternative levemåder og relationer i det jordiske. Udover psykoanalysen og fænomenologien bygger afhandlingen på teorier, især af Bruno Latour, Donna Haraway og Emanuele Coccia, om jordiske relationer. Derudover spiller Benjamins dialektiske billeder og fortællerteori, Foucaults begreber om episteme og heterotopier samt Hartmut Rosas resonansbegreb en afgørende rolle i afhandlingen. Endelig inddrager jeg tekster af Jacques Derrida og Paul Ricoeur, som er væsentlige for min fortolkning af fortællingens funktion i bearbejdelse af traumatiske erindringer.310dainfo:eu-repo/semantics/openAccessDanskar bókmenntirNorrænar bókmenntirLjósmyndirLoftlagsbreytingarÁföllPósthúmanismiDanish literatureClimate changePhotographsTraumaDoktorsritgerðirMyndlist